Da den legendariske scenen forsvant: Momarkedet‑scenen rives etter tiår med underholdning
Momarkedets scene var mer enn et bygg; den var et symbol. Der hadde tusenvis av artister sunget, danset og entret, og bak sceneteppet hadde festivalens sjel bodd. Men den ble betraktet som utdatert og krevende i drift. Etter mange års nedsatt bruk og økonomiske vansker stod det klart at den ikke kunne stå lenger.
Rivingen av scenen ble sett på som et visuelt og følelsesmessig brudd. Mange mente at å rive scenen var som å fjerne selve hjertet av festivalen. Men beslutningen handlet om plass, vedlikehold, kostnader og fremtidig bruk. Etter hvert fungerte området best med mobil scene og fleksible installasjoner fremfor en permanent struktur.
Konsekvensen ble symbolsk: festivalens fysiske nerve — scenen — forsvant, og med den litt av eventyrfølelsen. Unge i Mysen måtte lære festivalen uten scenebygget; voksne måtte forklare historien. Området skulle brukes annerledes fremover, med tivoli, boder og underholdning – men uten det visuelle ankeret som scenen hadde vært.
Rivingen endte en æra – men var kanskje også nødvendig for at kulturen og festivalidéen kunne leve videre i nye former.
Scener kommer og scener går – men betydningen av en scene, spesielt i kultur, er dypt symbolsk. Momarkedets scene var samlingspunkt for historier, lyder, lys og publikumsjubel. Da den ble revet, ble det ikke bare plass til fremtidig arealbruk – det skapte også en historisk kontekst: scenens levevis og bortgang.
I ettertid har denne historiske handlingen ført til refleksjon om hva fysisk struktur betyr for kulturarv. Scenen er død – leve scenen: flyttbar, fleksibel og tidsriktig. Kanskje også digital. Løsninger finnes: pop‑up‑scener, mobile scener, eller digital gjenopplevelse av scener via VR/AR. Det handler om å re-adresere plassens historie – uten å rote i ressursene.
En narrativ kjerne har oppstått: hva skjer når det hjerte av en festival forsvinner? Svaret ble festivalens endring – mindre forutsigbar, mer adaptiv. Dette kan inspirere andre kulturorganisasjoner i samme situasjon: at det kanskje ikke handler om å bevare alt – men å bygge nytt, bære arven videre, men i ny form – og å verdsette scenens symbolverdi samtidig som vi gir slipp når nødvendig.
